2 år siden ulykken

Written by Ole Johnny Bakke

Topics: Diverse, SmerteMedisinsk Institutt, Sykehus og Leger

I går var det akkurat 2 år siden MC-ulykken. Her kan du lese om ulykken.
Kort fortalt så har de siste 2 årene vært et rent smertehelvete! Det er ikke en dag som har vært smertefri, men smertene har variert fra dag til dag. Noen dager fungerer jeg greit nok, mens andre dager fungerer jeg ikke i det hele tatt.

Litt om kroppens tilstand i dag.

Kan jo begynne å gå fra toppen av kroppen og nedover.

Jeg har hatt konstant hodepinne siden ulykken. Det er varierende hvor ille denne er. Har jeg mye vondt andre steder, så merker jeg nesten ikke hodepinnen. Man blir også litt “vant” til det, så for det meste går det “greit nok”.

Når det gjelder nakken, så sliter jeg fortsatt en del med den. Jeg har fortsatt ikke full bevegelighet i nakken sånn som jeg hadde før. Jeg merker også at jo mer jeg bruker armene, jo mer stivner jeg i nakken og ned mellom skulderbladene, samt utover i skuldrene. Det gjør at jeg sliter mye med smerter i nakken, som igjen påvirker hodepinnen. Du kan jo tenke deg at hvis du strammer musklene i armene og holder armene rett ut til siden, så er det ikke så alt for lenge du klarer det. Hos meg så er musklaturen der i spenn hele tiden og den slipper aldri opp.

Når det kommer til skuldrene, så har jeg fått operert høyre skulder. Det tok jo over 1 år før jeg selv fant ut av hva slags skade jeg hadde og søkte meg til et annet sykehus. En uke etter at jeg hadde vært på Lovisenberg Sykehus, så ble jeg operert. Når jeg ble operert, så hadde det gått 1 år og 1 mnd. Det var ganske omfattende skader i skulderen. 3/4 av den som holder den kulen som kommer fra armbenet på plass, var ødelagt. Øverste biten av bicepssenen var helt maltraktert, så den ble fjernet og festet med skruer lenger ned på skulderen. Du kan lese det jeg skrev om operasjonen av høyre skulder.
Det er fortsatt usikkert om jeg trenger en operasjon i venstre skulder eller ikke ennå.

Magen er det jeg sliter mest med. Det går ikke en dag uten magesmerter. De varierer mye. Noen dager går det helt greit, mens andre er så ille at jeg nesten ikke orker å røre meg.
Jeg kjenner fortsatt ikke om jeg er sulten, mett eller tørst. Jeg vet heller ikke når jeg må på do. Måten jeg merker at jeg må på do, er at det sprenger i magen. Så når jeg har store magesmerter, så vet jeg ikke om jeg må på do eller om det er smertene som er sånn, så da er det ikke moro å være langt unna do.
Tror mye av magesmertene sitter i ryggen, for når jeg får løsnet opp i ryggen, så merker jeg det letter litt på smertene, men jeg klarer ikke å få løsnet nok opp. Jeg går også til smertebehandling på SmerteMedisinsk Institutt en gang i uken. Det gjør også at jeg klarer å holde smertene sånn passe under kontroll.

Når det kommer til ryggen, så sliter jeg fort med masse smerter i korsryggen hvis jeg går en 5 minutters tid på hardt underlag. Da er det som å gå rundt med kniver i korsryggen. Smertene her klarer jeg som regel å holde under kontroll for tiden.

Benene har jeg ikke hatt noe problemer med i det siste, så de er mer tilbake til normalt.

Det var kort fortalt hvordan kroppens tilstand er nå for tiden.

Når det gjelder sykehus, så er det fortsatt like problematisk der. Jeg har heldigvis bare vært en gang på sykehus i år, men det var en helt forferdelig opplevelse. Da satt jeg jo “ny rekord på Ahus“. Jeg er sikker på at legene tenkte: “åh! han igjen. Det er aldri noe galt med han, så han putter vi bakerst i køen hele tiden.”

Jeg har også måtte gå til psykolog på psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet. For legene på Ahus mente jo at det bare var psykisk. Etter en del runder med psykologen der, så kom han fram til at det ikke var psykisk, og de kunne ikke gjøre mer der.

Jeg har heldigvis blitt såpass bra, at jeg i allefall klarer å kjøre litt bil selv nå. Så da er det lettere for meg å komme meg litt rundt og være litt mer sosial.

Det var vel det jeg kom på i farten nå.

Leave a Comment Here's Your Chance to Be Heard!